I dagens informasjonsstrøm og algoritmepåvirkning, har vi lett for å bli mer ensporet enn før, og få mer informasjon og påvirkning fra meninger som er like som de vi har lest før. I en kommentar jeg leste forleden i avisen, anbefalte skribenten å heller spørre «hva leser du?» i stedet for å spørre «hvorfor mener du dette?» Det kan være lettere å forstå hverandre og hvorfor vi har de meningene vi har, hvis vi undersøker påvirkningen vi har blitt utsatt for.

Det fikk meg til å reflektere selv: Hva leser jeg? Hvordan leser jeg? Skiller jeg på meninger fra «hvem-som-helst» og meninger fremkommet i redaktørstyrte medier? Hvilken informasjon søker jeg aktivt etter, og hvilken informasjon blir jeg passivt utsatt for? Hvordan skal vi kunne samtale og utveksle meninger hvis informasjonsstrømmen vi har blitt utsatt for er diametralt forskjellig? Hva er rett? Hva er sannhet?

I ei av bøkene jeg nettopp leste, var det en setning jeg bet meg merke i: «Vi ser ikke verden som den er, vi ser verden som vi er.» Vi ser visstnok tilværelsen, verden, menneskene rundt oss ut fra vår egen for-forståelse og våre egne følelser, ikke som en objektiv størrelse. Er jeg grunnleggende redd, er det stor sannsynlighet for at jeg ser verden som et utrygt sted. Da oppdrar jeg kanskje barna mine på en måte som gjør at de blir engstelige. Er jeg grunnleggende trygg, vil jeg kanskje oppmuntre barna til å ta del i verden og ha tro på at de er i stand til å manøvrere trygt i den. Da vil kanskje ikke påvirkningen fra nyhetsbildet ha like stor negativ innvirkning som det kunne hatt hvis jeg var engstelig fra før.

Følelsene viser seg å spille en stor rolle når det kommer til informasjonsstrømmen. Overskrifter er laget for å trigge følelsene våre, for at vi skal klikke på bilder og tekst og bli utsatt for reklame og mer informasjon. Ja, hele baktanken med sosiale medier er å holde på vår oppmerksomhet og la oss bli så følelsesmessig engasjert at vi bare «må» kikke litt videre. Kanskje vi skulle omdøpt sosiale medier til «oppmerksomhetsindustrien» for å bli mer bevisst på drivkreftene bak?

Selv om jeg prøver å lese ulik informasjon og søke troverdige kilder, er det utopi å tro at jeg har full oversikt over påvirkningen som skjer. Jeg er nok fanget av ulike strømninger som jeg selv ikke er bevisst på. Men hva er det jeg bevisst og aktivt lar meg påvirke av i disse dager? Og hva er det jeg bevisst velger bort?

Jeg abonnerer på nettmagasinet «Harvest«. De skriver selv at de skriver om «Hvordan kan vi leve et godt liv og samtidig skape en bedre verden».
Jeg abonnerer også på bladet «Strek«. De skriver om «Tro. Aktualitet. Rotfeste.» Et sentralstimulerende magasin (!).
Jeg abonnerer på lokalavisen Fædrelandsvennen.
Jeg lytter en del til podcastene Uroskolen, Pust for livet, Viggo og Filip, Menneskemøtepodden og sporadisk til andre.
Jeg lytter til Andy og de andre mindfullnessinstruktørene i appen «Headspace» når jeg trener oppmerksomheten. Jeg lytter til ulik musikk når jeg trener løping.
Jeg leser bøker. Mange bøker. Jeg leser skjønnlitteratur (og er bevisst på å lese forfattere av begge kjønn), sakprosa (psykologi, mindfullness, andaktsbøker, stressmestring, lederutvikling, treningsinspirasjon m.m.) og dikt. Jeg følger en del kontoer på Instagram: Stresslaege, Solveiggr, Nakedpastor, substainableminimalist, krisslovesfood, gronn_tomat, uroskolen, bevisst.lektor, strikkekontoer, dyrkekontoer, bibelkontoer, treningskontoer og selvfølgelig en del privatpersoner. Jeg har Facebook-konto, men følger flest personlige kontoer der, men får selvfølgelig reklame og annet innhold som alle andre. Jeg har LinkedIn-konto, men synes den er masete, og har ikke vært inne på den siste måneder.
Jeg leser Bibelen. Ganske ofte, men ikke så lange avsnitt av gangen. Mest alene, men en gang i måneden også sammen med gode naboer og venner. Jeg ber, men ofte uten ord. (Han som jeg tror lytter, er også uten ord.)
Jeg leser NRK og lytter av og til til p1. Eller sommer/vinter i p2.
Jeg ser ikke lineær-tv, ikke reklame på tv, jeg ser lite film, men ser i perioder noen serier. I fjor sommer gikk det flere måneder som jeg ikke så på tv. (Det er et poeng at tv-en står i loftsstua og ikke i stua både hjemme og på hytta. Jeg må bestemme meg for hva jeg vil se for å forlate sofakroken min.)
Jeg lytter til fulgesangen ute, til kjøleskapet som durer og til hjertet mitt som banker i ro og uro. Jeg lytter til stillheten, oppvaskmaskinen og bussene som kommer og går.
Jeg snakker med mennesker, og utenom nær familie snakker jeg nok mest med kolleger. Jeg snakker sjeldent i telefonen utenom med døtre som bor utenbys. Jeg setter skikkelig pris på en ærlig og god samtale, men liker ikke å diskutere.
Jeg leser ikke ukeblad/dameblad. Jeg ser svært sjeldent nyhetssendinger på tv. Jeg leser av og til i treningsblad som mannen abonnerer på og ei sjelden gang kjøper jeg en papir-avis. Jeg lytter til preken i min lokale menighet i den norske kirke flere søndager i måneden og til ledere i foretaket jeg jobber. Jeg lytter og samtaler med mannen aller mest. Tror jeg.

Overskriften er hentet fra Bibelen, fra Lukas 10,26 der en lovkyndig ville sette Jesus fast, og Jesus repliserte: «Hvordan leser du?» Svaret handlet om kjærlighet. Kanskje mitt svar på hvordan jeg leser også bør justeres etter hva som fremmer kjærlighet? Til meg selv og til andre?

Hvordan leser du?