I fredagens utgave av Fædrelandsvennen, var det et debattinnlegg som fanget min interesse og som overskriften er hentet fra. Innlegget kommer som et ledd i en rekke innlegg etter at forskningsrapporten fra NOVA om barn og unges oppvekstvilkår i lukkede kristne trossamfunn ble publisert. Jeg har lest deler av den lange rapporten, og også innlegg i den samme lokalavisen fra en kvinne og en mann som har bakgrunn fra andre kristne frimenigheter, sannsynligvis langt mindre lukket enn menigheten som fredagens skribent og jeg selv er oppvokst i.

Å vokse opp i en lukket menighet med strenge regler for hvem du får være sammen med, hva du kan mene, hvilke bøker du kan lese og lite bruk av media, gjør verdensbildet og ofte også gudsbildet ganske begrenset. Som barn er det vanskelig å se for seg en annen virkelighet, fordi den virkeligheten du er i er den eneste du kjenner. Slik er det for mange barn, i ulike oppvekstvilkår. Det er mulig det har endret seg etter internetts inntreden i våre liv, men uten TV og internett på 80- og 90-tallet, gikk man glipp av mye. Spesielt når en i tillegg gikk på menighetens egen privatskole.

Som voksen har jeg mulighet til å ta valg. Til å søke informasjon, utforske og oppdage. Det er ingen som oppfordrer deg til det innad i en lukket menighet, tvert imot. Det oppleves for mange som skummelt og radikalt. Men like fullt har jeg som voksen et valg. Når en da velger å gå på tvers av det en har lært og trodd i oppveksten og finner et nytt ståsted, kan en som skribenten i innlegget skriver enten leve i opprøret og mene mye om miljøet man har forlatt, eller velge å «ta livet hjem». Å ta livet hjem oppfatter jeg som å ta ansvar for seg selv og finne et nytt ståsted der man kan leve i tråd med sine verdier. Rett og slett leve sitt eget liv, og ikke et liv basert på andres forventninger eller rammer.

Livet som er gitt meg, er en gave. Jeg kan ikke velge hva jeg vil møte, men jeg kan som regel velge hvordan jeg vil møte det. Til en viss grad kan jeg også forme livet selv, noe som gir meg en frihet. Denne friheten er først og fremst god, men som utbryter av en lukket menighet kan også friheten være svimlende og famlende. For er det noe man ikke har trening i, så er det å ta egne veloverveide valg uten å lene seg på autoriteter. Tilhørigheten har vært det viktigste.

Samtidig har jeg en historie som har gjort meg til den jeg er, og som jeg hverken kan eller vil rømme bort fra. Jeg er glad i menneskene i menigheten jeg har forlatt, og jeg er glad for mye av det jeg fikk med meg av verdier og holdninger, både fra familie, skole og menighet.

I livsfasen jeg nå befinner meg i, har jeg måttet ta ansvar for mitt liv på en ny måte. Jeg har innsett at sorgen over det jeg har mistet og fremdeles mister, må anerkjennes og føles. Å akseptere at brudd med en lukket menighet ikke var en engangshendelse, men en prosess som til en viss grad vil prege hele livet mitt, er periodevis tungt. Like fullt er det mitt ansvar å finne min vei i dette, og akseptere at menneskene i miljøet jeg har forlatt responderer på ulikt vis. Så lenge jeg ønsker å ha relasjoner til menneskene i menigheten, vil jeg måtte forholde meg til følelsene i meg som det fører med seg: sorg, skuffelser, sinne og frustrasjon. Jeg har forståelse og respekt for dem som ikke klarer det, og som velger å bryte med relasjoner for å ta vare på seg selv og sine barn, i alle fall for en periode, og spesielt hvis man har opplevd krenkelser av ulikt slag.

Livet må tas hjem. I boken «Alene sammen» skriver forfatter Abraham Verghese at hjemme ikke er «hvor du er fra, men hvor du er ønsket». Ønsket – slik du er, med hele deg.

Livet må tas hjem. Det klinger også godt sammen med ordene av dikteren Hans Børli:

Ett er nødvendig – her
i denne vår vanskelige verden
av husville og heimløse:

Å ta bolig i seg selv
Gå inn i mørket
og pusse sotet av lampen.

Slik at mennesker på veiene
kan skimte lys
i dine bebodde øyne.