Mitt mørke er så altfor mørkt
en morgen i desember.
Jeg venter på en mulighet 
med letthet og med liv. 

Mitt hjerte er et knuget sted
en morgen i desember,
for ingen tegn til endring 
kan jeg skimte herifra. 

I stillheten, bak tankens støy,
en morgen i desember, 
når mørket har fått spalteplass
og full oppmerksomhet

da kan et lite frø av liv
– en morgen i desember –
få kjennes i små spredte glimt
og leve dagen ut. 

For mørket skal få ha sitt rom
en morgen i desember,
så lyset kan få vise seg 
som livets stille venn.

For aldri skal det bli så mørkt
en morgen i desember, 
at lyset ikke skal få si: 
«Jeg finnes altid, jeg.»  

Anne-Grete, 14. desember 2025