I Hamburg er det ei kirke, St. Nicholas-kirken, som har blitt stående som et monument etter krigen. Den ble delvis bombet i stykker, men ruinene vitner om hva som skjedde. Utenfor kirka er det en skulptur som på tysk heter «Erdengel», altså «jordengel», direkte oversatt. Den gjorde inntrykk på meg. Det er mange hender som griper etter kvinnen på toppen av skulpturen, og på 8 ulike språk er det inngravert tekst nederst: «Ta min hånd, så leder jeg deg tilbake til deg selv».

Noen ganger trenger vi andres hender, Guds hender, hverandres hender. Andre ganger trenger vi å finne hjem til oss selv, til hvem vi er bakenfor alt. Som det står i fortellingen om den bortkomne sønn: «Da kom han til seg selv».

Etter å ha kommet antakelig mer enn halvveis i livet, og fasen med å holde barnas hender for lengst er over, er vi flere som trenger å finne tilbake til oss selv. Hvem er vi når vi ikke er forelder? Når vi ikke bare skal gi til andre? Når ikke det er noen som trenger oss hele tiden? Hvem er jeg når jeg er meg selv?

«Ta min hånd, så leder jeg deg tilbake til deg selv».