Søndagens tekst i kirka i dag var ikke av de enkleste. Men presten hadde noen gode betraktninger som jeg deler her og reflekterer litt videre over.

Men hva skal jeg sammenligne denne slekten med? Den ligner barn som sitter på torget og roper til hverandre: ‘Vi spilte på fløyte for dere, men dere ville ikke danse.
Vi sang klagesanger, men dere ville ikke sørge.’ For Johannes kom; han verken spiste eller drakk, og folk sier: ‘Han har en ond ånd i seg.’ Menneskesønnen kom; han spiser og drikker, og de sier: ‘Se, for en storeter og vindrikker, venn med tollere og syndere!’ – Men Visdommen har fått rett, det bekrefter gjerningene hennes.’ Matteus 11,16–19

Jeg styres ofte av mine forventninger. Når jeg forventer en ting, så klarer jeg ikke alltid å ta innover meg når noe annet skjer. Folket forventet en frelser, men de så ikke for seg hverken en asket, som Johannes, eller en som kunne ta imot det gode i livet og være sammen med tollere og syndere, som Jesus. De forventet noe annet enn det de hadde foran seg.

Hva er det som gjør at vi har så sterke forventninger til oss selv og hverandre? Ifølge studier har vi i Norge svært strenge uskrevne sosiale regler. Noen forklarer det med svartedauden. Kanskje vi er ekstra trygghetssøkende? Det føles ekstra trygt når alle går i takt. Jeg kjenner det selv. Jeg har så lett for å forvente noe, og bli skuffet når det ikke innfrir.

Jeg har ofte ganske urealistiske forventninger til meg selv. Sakte men sikkert begynner jeg å innse at jeg har flere begrensninger enn jeg liker. Når tid skal jeg begynne å akseptere grensene og begrensningene mine?

Så er det mangelen på empati. I bibelteksten står det at barn spiller fløyte eller synger klagesanger. Hvorfor lar vi oss ikke bevege? Hvorfor er det så vanskelig å sørge med de sørgende og danse med de glade? Hvorfor deler vi ikke de såre og vonde følelsene med hverandre? Er vi redde for å bli avvist? Har vi erfart å bli avvist og orker ikke å utsette oss for det igjen?

På mandag var jeg på temakveld og hørte Ingebjørg Torjussen fortelle fra sitt liv. Hun fortalte om Leif Gunnar Engedal på Modum Bad som hadde vært tydelig på at vi mennesker ikke kan gå gjennom livet og unngå å bli såret og avvist. Men vi kan heller ikke unngå å såre og avvise andre. Dette er en viktig erfaring. Det er vondt å være menneske. Det er vondt å oppleve at måten vi lever på, kan skade andre og at vi selv kan bli såret og skadet. Torjussen oppfordret oss likevel til å tørre å være ærlige om livet, også om det som gjør vondt. Det harmonerer godt med Uroskolens litt provoserende utsagn: Du trenger å bli avvist. Vi trenger å føle de vonde følelsene som avvisningen gir oss. Vi trenger å føle – først og fremst våre egne følelser, men også å ta del i andres gode og vonde følelser. Å sørge med de sørgende og synge med de glade. Jeg har fått en gryende innsikt i at jeg altfor lenge har stengt av mange av de negative følelsene og har levd litt frakoplet. Nå øver jeg meg i å føle. Det har åpnet seg en tynn liten sti mellom tanker og følelser, og når følelsene får ta plass, gir tankekjøret litt slipp. Det er vondt, men det er også befriende.

Å la seg bevege er å tillate seg å bli berørt. Men det er kanskje også å la seg bevege rent fysisk – å bruke kroppen til å gå bort til den som trenger en klem, bevege seg mot ukjente mennesker som trenger hjelp, å bevege seg følelsesmessig og ikke stivne i inngrodde mønstre eller å åpne seg for nye tanker og ideer som kanskje er litt skumle når du aldri har tenkt dem før. Jeg trenger i alle fall å bevege meg og slippe meg mer løs, både fysisk og følelsesmessig, og ikke la meg binde av egne og andres forventninger.

Å la seg bevege. Og å bevege seg. Passivt og aktivt. Slippe latteren og tårene fri. Ta imot gråten og smilene fra dine kjære. La hverandre få være som vi er, uten å prøve å forandre den andre. Blir du med?