Vi startet dagen med å låse oss ut av menighetshuset og spasere bort til Irmelas hus for å levere nøkkelen. Hun ga oss en hilsen på veien på engelsk – kjent for oss som Irish blessing:

Må din vei komme deg i møte
solen alltid være bak din rygg
regnet falle vennlig mot din jord.
Og må Guds gode hånd
verne om deg
til vi møtes igjen.

…. until we meet again….

Vil vi møtes igjen? Jeg har i alle fall invitert Irmela til å ta kontakt med meg om hun noen gang får lyst å dra til Norge!

Vi vandret ut av landsbyen og kom straks til autobahn A1 mellom Hamburg og Bremen. Så underlig å rusle rolig over denne veien som vi så mange ganger har kjørt på med bilen i god fart, full av barn og baggasje.

Vi kom forbi en liten matbutikk i Hesedorf, og kjøpte litt mat til lunsj. Vi hadde ca. 17 km å gå i dag til Schessel, og hadde vurdert at vi kunne klare oss med bare drikke, om nødvendig, men det var fint å ha litt energi i form av mat også, når vi først fikk muligheten.

Det var fremdeles fint å gå, og det var fremdeles flatt. Noen ganger var veivalgene litt usikre, men mannen hadde gpx-spor på mobilen som ble funnet frem når det var nødvendig. Vi gikk noen perioder uten å si så mye. Jeg hadde noen sanger som surret litt i bakhodet, blant annet Moddi sine sanger fra albumet «Vandreviser». Favoritten var sangen «Midt i blant oss«. Den harmonerte godt med pilegrimsturen i august der vi kunne utforske temaet «Gud – nær og samtidig».

Dagens tema for vandringen var bekymringsløshet. Det var ganske krevende. Jeg bekymret meg for stikkene som klødde både i hodebunnen og på legger og armer. Hadde jeg fått veggedyr? Lus eller lopper? Jeg bekymret meg også for hva som skulle skje etter dagens vandring. Vi hadde dagen før blitt enige om at vi skulle avslutte vandringen i Schessel, fordi det var siste by der det var mulig å komme seg greit tilbake til Stade og startpunktet, der bilen stod parkert. Hadde vi vandret lengre, hadde vi brukt veldig lang tid på returen. Hva skulle vi bruke de siste feriedagene på? Vi snakket litt sammen om det med bekymringer. Om tenkte problemer i fremtiden. Om planlegging versus bekymring. Kan man leve bare i nået? Hva er bekymringsløshet versus ansvarsfraskrivelse?

Vi vandret videre. Denne dagen krysset vi tvers gjennom noen åkre, og fikk støv og sand overalt i sokker og sko. Men fremdeles varmt og fremdeles ikke regn. Vi smilte litt over at vi skulle ha litt stigning denne dagen. 23 høydemeter totalt gjennom hele dagens etappe. Ikke akkurat normalt for oss nordmenn.

Vi nærmet oss byen, og innstillingen til vandringen endret seg. Når jeg først visste at vi snart var ferdige, kjente jeg utålmodigheten komme snikende. Det var liksom så langt inn til selve bykjernen…. Men vi kom frem til Schessel og satte oss på en liten cafe med god kaffe og mat og var fornøyd.

Så var vandringen over for denne gang. 4 dager med totalt rundt 86 km kjentes i føttene, men ellers var vi ikke så veldig slitne. Vi ruslet ned til togstasjonen og fikk en koselig prat med en eldre herremann som kjente en tysker i Kristiansand som vi også kjente såvidt. Hvor stor er sjansen for det i en liten landsby i Tyskland?

Takk til arrangører av pilegrimsvandring mellom Oddernes og Søgne gamle kirke 10. mai som hadde laget en så fin tekstsamling som jeg brukte på min egen tur. Takk til Joanna som hadde delt sine opplevelser på engelsk på egen blogg https://joanneslongwalk.blogspot.com/search?q=gyhum og som vi lærte litt av på forhånd. Takk til mannen som ble med på tur. Og til venneparet som egentlig skulle bli med men som dessverre måtte melde avbud pga. sykdom. Og til vår skaper. «For det er i Ham vi lever, beveger oss og er til.»