Målt i antall, har 2024 til nå vært et godt bokår. Jeg har lest romaner av norske og utenlandske forfattere og fagbøker om ledelse, eksistensialisme, Gud, klima og depresjon. Jeg har lest bladet Strek, det eneste bladet jeg abonnerer på og som jeg finner verdifullt å lese stort sett alt i, og jeg har startet lesingen av årets Julerose-hefte, det første for meg.

Det beste jeg vet, er når jeg kan sitte med morgenkaffen i sofaen med pledd over beina og sluke en god roman. Ikke i fart, men i konsistent lesing. Å bare være i bokverdenen hele boka gjennom; å dykke ned i menneskene jeg møter der og få innblikk i en annen verden og en annen tankegang og bli både underholdt og undrende. Med fagbøkene er det annerledes. Der må jeg ha pauser, reflektere, kanskje skrive litt innimellom. Lure på om jeg er enig eller ikke, drøfte litt med noen, bli provosert eller gledet.

Den siste boka jeg leste, var boka «En alvorlig lek. Å tenke teologisk» av forfatter og prest Åste Dokka. Jeg har tidligere lest «Å leve vanskeligere – en elendighetsteplogi» av henne, og den gjorde veldig inntrykk på meg. Jeg ble faktisk plaget litt med tvil etter den boka. Er det noe vits i å be? Påvirkes Gud av mine bønner? Hvis ikke, hva er poenget med å be? Er det bare vi mennesker som kan oppfylle andre menneskers bønner? Og hvis Gud påvirkes, hvorfor skjer det så lite med mine bønneemner? Jeg tror det var en sunn tvil. Troen modnes, jeg modnes og gudsbildet endres.

I boken om teologi, boblet det over at passasjer som fant gjenklang i mitt hode, og jeg siterte stadig høyt fra boka til min kjære. «Jeg tror du har mye til felles med forfatteren», var hans kommentar etter en kveld med mange godbiter av noen setninger. Og det stemte. Jeg kan kjenne meg igjen i så mye av det forfatteren beskriver, alt fra troens intellektuelle vanskeligheter til avsmaken på det kristelige klisjefylte språket. Dokka setter ord på noe av det jeg opplever, men som jeg synes er vanskelig å innrømme. Og – hun er en kvinne på min alder som setter pris på noe som det tilsynelatende er få som setter pris på: salmesang, gudstjenesteliv, liturgi, skrale fellesskap og troverdige ord. Det er så jeg får lyst til å abonnere på Vårt Land bare for å lese hennes kommentarer. Foreløpig trives jeg godt med å lese henne i bokform og høre hennes podcast.

Er du som leser dette nysgjerrig på boka, skal du få noen smakebiter her:

At kristendommen skifter, ikke bare i form og farge, men også i troslære og etiske spørsmål, bør egentlig ikke forundre noen. Men hva med Gud? Hvis kirka står i et forhold til Gud, og dens lære på en eller annen måte reflekterer Guds vilje eller tanke – betyr det at Gud ombestemmer seg i takt med kirka? …… Gud er levende, lar seg bevege, og Gud er samtidig evig og urokkelig. Dette er et av paradoksene vi ikke blir kvitt. ….. Når kirka forandrer seg, er det kanskje et tegn på at God har forandret mening. Eller et tegn på at kirka har kommet nærmere den Gud alltid har vært.

En betydelig overvekt av bøkene (på et forlag for kristen litteratur) handlet om å FÅ TIL noe. Fikse relasjoner, få orden på bibellesinga, bli gjestfri, få til bedre samspill i familien. ….. Lest under ett framstår kristenlivet som en heseblesende kamp for å nå målet. Det de presenterer er streberkristendom. …. Andaktsboka er blitt en kristelig selvhjelpsbok. …. Perfeksjonsidealene skaper higen og opplevelser av utilstrekkelighet og ensomhet.

November er tida for å lese og for å tenke. Både alene og sammen. November er også tida for å søke inn i fellesskapene; de uperfekte og skrale fellesskapene. Uperfekte og skrale som vi mennesker er. Velkommen inn.