Utstyrt med gode sko, en plukkekopp og lange bukser, tok jeg en tur ut mellom regnbygene for å plukke bringebær. Det er ennå tidlig sommer, og få bringebær er modne, men på de mest solfylte stedene fant jeg nok bær til en porsjon syltetøy. Det finnes ikke noen bedre sommersmak enn smaken av nyrørte bær med sukker.

Mens jeg stod der i skråningen, og strakk meg etter bærene som det var vanskeligst å komme til, slo det meg at jeg ofte ser mennesker som jeg ser bringebær: Jeg ser de fine og store bærene som henger lett tilgjengelig. Jeg ser ikke før etterpå at de er støvete og overmodne og ikke så fine som de først så ut. Når jeg anstrenger meg litt, finner jeg de beste bærene, de som henger litt bortgjemt og utilgjengelig, de jeg må jobbe litt for å få tak i, de som skjuler storheten sin og holder seg litt i bakgrunnen. Bærene som «roper høyest» og alltid står fremst, er ikke alltid de som har mest verdi på innsiden. Mens de jeg må jobbe litt for å komme i kontakt med, de som holder seg litt i bakgrunnen, de som har noen andre kvaliteter, de er mye mer interessante.

Ofte farer vi fort forbi og ser ikke hva som møter oss. Vi ser bare fasaden, bare den røde yttersiden. For å komme forbi, må vi stoppe opp, ha tid, sjekke nøyere, være litt nysgjerrig. Kanskje løfte litt på det ytterste laget og se under. (Visste du at undersiden på bringebærbladene kan være kritthvite?) Kanskje finner vi det vakreste og fineste etter lang tids leting.

I skråningen måtte jeg sette fra meg plukkekoppen for å komme til de aller mest utilgjengelige bærene. Jeg måtte ha begge hender fri; ei hånd til å plukke med og ei hånd til å holde meg fast. Noen ganger må jeg sette fra meg mitt eget, det jeg har skaffet meg, det som er er mitt, for å kunne se det nye, det andre, det mest verdifulle. Det nytter ikke å være full av meg selv hvis jeg ønsker å møte den andre. Jeg må la mitt eget ligge, sette egne interesser til side for å virkelig se den andre og for å rekke ut ei hånd.

Bringebærene jeg plukket var av ulik kvalitet, men alle røde bær fikk bli med i koppen. De mindre modne får smak av de mest modne, de stygge blander seg med de fine og sammen blir de det syltetøyet som smaker aller best.