Mandag startet turen fra samme utgangspunkt, St. Ives, men denne gangen tok vi buss frem til Zennor, der vi var kommet dagen før. Vi ble stående og diskutere hvor bussen skulle komme, og mens vi stod og pekte litt og snakket på norsk oss i mellom, ropte en drosjesjåfør fra andre siden av gaten at bussen til Zennor gikk på andre siden av veien lengre oppe i bakken (slik jeg mente – siden det er venstrekjøring i England). Det vittige var at han skjønte at det var det vi diskuterte, på tross av at han ikke skjønte språket og ikke visste hvor vi skulle!

Vi hadde veldig god tid og ble sittende og vente på bussen en stund. Ei gammel dame kom og satte seg mellom oss, og vi fikk en fin liten prat med henne. Hun fortalte at hun pleide ta med barna på dagstur til Zennor da de var små. Nå skulle hun besøke familie i Penzance, og tok rundturen med bussen som en tur.

Vi startet å gå, og omgivelsene var like fine som dagen før. Flere steder var det gamle steingjerder som var overfylt av ville blomster av ulike slag, blant annet strandnellik og en slags kornblomst (?). Men vi hadde full oppakning og det var ganske kupert, så jeg måtte snart ha pause. Vi hadde lunsjpause på et nydelig platå, og det var deilig å strekke ut ryggen og legge seg rett ut i gresset.

Etter å ha gått ei stund til, begynte gnagsårene virkelig å plage meg, og jeg slet med å holde tempoet. Vi hadde kommet til ruinene etter tinn-gruvene, og landskapet var fascinerende, men også litt øde. Jeg måtte ha pause igjen, med mer væske og mat, og sette ned tempoet. Da vi kom forbi ei strand som var ganske lett tilgjengelig, bestemte jeg meg for et bad, uavhengig av sjøtemperaturen. Det var litt mye jobb å få av seg alt det svette turtøyet og få på seg badedrakt uten å få alt fullt av sand, men det var nydelig å få kjølt seg ned og forfriskende med et bad. Jeg gjetter på at sjøen holdt 8 – 10 grader. Det er ikke hver dag man har ei strand omtrent helt for seg selv!

Denne dagen var det så lite vind at seilbåten som seilte langs kysten brukte lengre tid enn vi brukte på å gå. Uvanlig stille til å være på vest-kysten! På veien videre traff vi et hyggelig ektepar fra Australia som vi vekslet noen ord med.

Vi nærmet oss Cape Cornwall som var målet for dagen, men da jeg fikk se hvor langt vi enda hadde igjen, bestemte jeg meg kjapt for at jeg ikke var klar for å gå helt ut til spissen fra der vi var kommet, men måtte gå til sentrum av St. Just der vi skulle ta bussen. Phillip ble med på det, og vi fikk kommet på en butikk og handlet noe mer energi i form av is, iskaffe og annen mat.

Da var nydelig å få satt seg på bussen, og det gjorde ingenting om den tok litt tid. Vi måtte bytte buss på andre siden av byen og kjøre videre, for den eneste overnattingsmuligheten innen vår prisklasse vi hadde funnet dagen før, lå langt utenfor allfarvei. Men etter halvannen time i buss totalt, var vi fremme ved Queen Street. (Da vi spurte bussjåføren om han ville si fra når vi var på dette stoppet, hadde han aldri hørt om det. Han var kjent med det keltiske/cornishe navnet på området.) Vi var spent på hva slags overnatting som ventet oss på Wayfarer Lodge, for det var en del av en campingplass, men rommet var i et nybygg med rene flater, store vinduer og virkelig delikat. Mye rom for pengene, men som sagt langt utpå landet og uten muligheter til å handle seg mat i nærheten, og restauranten hadde ikke åpent før mot helga. Det gjorde ikke noe, for vi hadde sikret oss mat med fra byen. Jeg flatet rett ut på sengen, og orket ikke dusje før etter et par timer. Kvelden brukte vi på å sikre oss nytt overnattingssted sentralt i Penzance som vi kunne være de neste 3 nettene. Fortsettelse følger.