For et par år siden kom jeg over en reportasje i Stavanger Aftenblad om vandring langs kysten av Sør-Vest-England og ble umiddelbart nysgjerrig. Kombinasjonen av engelske landsbyer, nærhet til havet og vandring langs kysten, ga gjenklang hos meg. Siden den gang har jeg vurdert om dette kunne la seg gjøre, og i vår ble vi enige om å bestille flytur til England for å gå en tur i Cornwall-området, min mann og jeg. Hadde jeg visst hvor langt det faktisk var fra London til den ytterste Penwith-halvøya, hadde jeg kanskje tenkt meg om en ekstra gang. Vi sjekket i alle fall mulighetene for transport, og kom frem til at det mest praktiske og prisgunstige var å kjøre til Sola og fly til London, og så bruke kollektivtransport til Cornwall. Etter å ha gjort en del research på nettet, valgte jeg å bestille buss fra London til Penzance.

Vi reiste fredag ettermiddag, og landet på London, Gatwick, om kvelden. Fra flyplassen spaserte vi til hotellet vi hadde booket. Vi lette litt etter veien ut av flyplassen for fotgjengere, og fant den om litt. Ikke mange metrene utenfor flyplassen, så vi det lille skiltet med «public footpath», som viste til en liten og nesten gjengrodd sti lang togskinnene og inn i et boligfelt. Heldigvis hadde vi pakket sekken for vandretur, så det var enkelt å gå de 25 minuttene gåturen tok. Hotellet holdt enkel standard, men gjorde nytten, og vi dro derfra tidlig lørdags morgen for å ta tog inn til London sentrum.

«Tap and go» gjorde det enkelt å ta toget inn til byen; vi «tæppet» bare bankkortet ved starten og slutten av reisen, og slapp å tenke på billetter. Fra Victoria togstasjon til Victoria busstasjon var det bare et par kvartal, og vi var der i god tid før avgang. Et lite reisefølge som skulle med en av de andre langdistanse-bussene kom 2 minutt før avgang, og ble dessverre stående igjen på busstasjonen og så bussen langsomt kjøre fra dem. Vi hadde litt medfølelse med dem.

Bussen (Coachen) fra National Express holdt god standard, men det var likevel herlig å få en strekk på bena etter ca. 4 timer. Da hadde vi hørt på en jevn strøm av høylydt sladder fra ei dame som satt like bak oss og som snakket nærmest konstant til sin venninne om hva alle andre hadde sagt og gjort siste tid. Jeg hadde vindusplass på høyre side, så jeg så lite til skilt som fortalte hvor vi var underveis (siden det er venstrekjøring i England), men vi var i alle fall innom Exeter (hvor jeg fikk øye på den kjente katedralen) og Newquay før vi etter 8 timer kjørte inn på busstasjonen i Penzance i Cornwall. Vi hadde booket hotell de to første nettene i St. Ives, og hadde flaks, for vi rakk toget fra Penzance til St. Ives som gikk 3 minutter etter at vi kom til Penzance. Det var dieseltog, og det tøffet sakte gjennom St. Erth og videre langs sjøen til St. Ives. Togturen er beskrevet som en av de vakreste i England, og vi fikk en forsmak på hva som ventet oss i området med nydelige bukter og strender og bratte klipper.

Etter å ha spasert en kort, men bratt tur opp til hotellet, var det bare å komme seg ut og få seg noe å spise. Det var nydelig kveldslys over byen, og det var fjære, så båtene i havna lå veltet over på siden på tørr sand. Vi fikk spist fisk på en restaurant med sjøutsikt og tatt en øl på St. Ives kjente pub «The Sloop Inn», og så var det tidlig kveld for å slappe av etter en lang reisedag. Fortsettelse følger.