Behovet for tilhørighet og kjærlighet er et av våre menneskelige dypeste behov. Vi trenger å høre til fordi vi ikke kan klare oss alene. Vi har behov for både å gi og motta omsorg og føle oss akseptert av miljøet rundt oss.

Når flokken vi tilhører ikke er bra for oss, enten fordi det er stor grad av sosial eller religiøs kontroll, eller det er for ekstremt på andre måter, kommer det store dilemmaet for hvert enkelt individ: Skal jeg bli i flokken og risikere å miste meg selv, eller skal jeg forlate flokken og risikere å miste de andre? Hvis flokken har en autoritær ledelse, og mange i flokken er redd for sanksjoner hvis de skiller seg ut, er det som regel vanskelig å snakke med mennesker innad i flokken for å få hjelp og råd, for de blir gjerne engstelige, både på egne og andres vegne. De er ofte ikke i stand til å reflektere og hjelpe et annet menneske som har det vanskelig i flokken, for de har nok med seg selv og sine egne reaksjoner. Da blir løsningen gjerne å søke hjelp utenfor flokken hos mennesker som heller ikke er i stand til å skjønne helt hvordan du har det. De har gjerne ikke forutsetning til å skjønne hvilke sterke krefter som prøver å holde mennesker innad i flokken, og heller ikke hvor sterke bånd man har til dem man tilhører, selv så vondt det kan være å høre til. De skjønner kanskje ikke at kjærligheten og tryggheten innad i flokken kan ha en viktig betingelse; nemlig at man følger flokkens regler. Kanskje må man velge mellom trygghet og frihet?

Det kan være ulike grunner til å at man hører til et usunt og lukket miljø. Det vanligste vil jeg tro er å være født inn i det, for eksempel i en lukket familie eller menighet. Eller begge deler. Et eksempel på dette er Tara Westover, som har skrevet om sin oppvekst og sine opplevelser i boken «Noe tapt og noe vunnet». Et annet eksempel er Megan Phelps-Roper. Hun har delt sine erfaringer fra å forlate en religiøs sekt i boka «Unfollow». Hun har gitt seg selv noen tips for å unngå å falle inn i sort-hvitt-tankegangen som er så vanlig i lukkede miljøer, og jeg deler dem her:

• Er du i stand til å tvile på egne oppfatninger?
• Klarer du å sette ord på hva som skal til for at du skal vurdere å skifte mening?
• Klarer du å beskrive din motstanders perspektiv og mening på en måte som gjør at de kan kjenne seg igjen i det? Å gjengi den andres mening?
• Angriper du idèer og meninger eller angriper du menneskene som ytrer meningene?
• Er du villig til å avslutte relasjoner med mennesker du er uenig i?
• Er du villig til å gå til ekstraordinære virkemidler mot mennesker du er uenig med?

Ut fra svarene kan man skjønne i hvor stor grad man evner å være i en god dialog med andre, og om man klarer å lytte ordentlig og være i en samtale eller diskusjon med mennesker man er uenig i. Er meningene til de andre en trussel? Hvorfor føler du deg truet av den andres meninger? Ofte er lukkede miljøer preget av frykt, selv om menneskene ikke ser på seg selv som engstelige. Frykten bidrar gjerne til fiendebilder og polarisering, og det er vanskelig å se forbi meningene og se selve mennesket du har foran deg. Noen innrømmer kanskje at de ikke tør å være åpne for andres utfordrende meninger, da de er redde for å bli påvirket av dem selv. Da kan det kanskje være lurt å stille seg selv spørsmålet hvorfor man blir så redd. Er det fordi egne meninger ikke er mine egne? Er det fordi endringer i meninger vil være en trussel for din posisjon i flokken? Er det fordi du ikke klarer å se noe alternativ, og dermed låser egne standpunkt? Er du for stolt til å innrømme at du kan ta feil? Er du så vant til å stole på ledere og autoriteter at du er usikker på hva du står for selv?

Heldigvis er det mulig å finne kjærlighet og tilhørighet i nye, sunne miljøer. Det er mulig å bli fri, selv om veien til frihet kan være både lang og smertefull. Og selv om man blir fri og finner tilhørighet på ny, så vil sorgen over det du mistet og forlot, følge deg lenge. Kanskje resten av livet. Da er det godt å høre til et sted hvor folk elsker deg uten betingelser, å kunne være trygg uansett hva slags meninger man har, og å føle tilhørighet i en gruppe; ikke på grunn av gruppens sanksjoner, men av fri vilje. Vi er alle verdifulle mennesker som trenger kjærlighet, helt uavhengig av hva vi mener, – fordi vi er mennesker. Sårbare og sterke mennesker. «No man is an island, entire of itself» (John Donne).