En Gud å tro på

Mange av oss, meg selv inkludert, har trodd på Gud slik vi har fått ham presentert i forkynnelse og undervisning fra barneårene og frem til voksen alder. Vi har stolt på de rundt oss som har formidlet sine erfaringer og sin kunnskap, og tatt imot budskapet mer eller mindre bevisst. I voksen alder må de fleste gjøre en revurdering av sitt gudsbilde for både å kunne fortsette å tro på Gud, forstå verden og forstå seg selv.

Så hvordan er min Gud? Har jeg skapt en Gud i mitt eget bilde, eller lar jeg Gud være slik han selv har åpenbart seg? Vil jeg ha en gud som passer inn i mitt liv og som kan tilfredsstille mine behov? Eller ser jeg Gud slik han faktisk er? Hvis Gud ikke kan begripes med vår menneskelige fornuft, hvordan kan vi da bli godt nok kjent med Ham til å tro på Ham og stole på Ham?

Jeg tror på en lavmælt Gud. En Gud som ikke snakker til meg direkte med ord, men som åpenbarer seg gjennom naturen, gjennom mennesker, gjennom dåp og nattverd og gjennom Bibelen. En Gud som aldri trenger seg på, men som heller aldri blir trøtt av å vente på oss og ønske oss velkommen hjem.

Jeg tror på en stor Gud. En Gud som er så mye større enn våre begrensede menneskelige begreper og erfaringer. En Gud som vi aldri helt kan forstå, en Gud vi ikke kan begripe. En Gud som vi ikke har mulighet til å putte i bås eller definere, men som vi må nærme oss i undring og respekt.

Jeg tror på en liten Gud. En Gud som kom oss i møte ved å la seg føde som et menneskebarn i vår verden, som Jesus Kristus. En Gud som ikke bare vil være en fjern og mystisk størrelse, men som identifiserer seg så til de grader med oss mennesker at han blir et menneske som oss. En Gud som vandrer barføtt gjennom ørkenen, en Gud som holder seg med de utstøtte og tar parti med dem som ingen vil ha noe med å gjøre.

Jeg tror på en lidende Gud. En Gud som har medfølelse med oss og som har det vondt når hans barn lider. Hvis jeg ikke skulle gå til Gud med det vonde i livet, til hvem skulle jeg da gå? Jeg tror på en Gud som led med oss da Jesus døde for oss. Hvem kan anklage en Gud som lar sin egen Sønn lide for vår skyld?

Jeg tror på en skapende Gud. En Gud som har skapt og fortsatt skaper og holder oppe sitt skaperverk. Som lar oss mennesker utvikle seg, og som lar oss bruke vitenskap og fornuft til beste for hverandre. Jeg tror på en Gud som skaper skjønnhet i det ødelagte, orden i kaos, nytt liv der det før var dødt.

Jeg tror på en samlende Gud. En Gud som vil ha tilhørighet med alle sine barn, og som kaller oss til fellesskap med seg og med hverandre. Jeg tror på en Gud som en dag vil samle hans barn fra alle folkeslag, alle nasjoner og alle språk.

Jeg tror på en Gud som er verd å tro på. Som gir mening til livet, som gir mening etter livet. Som jeg ikke forstår, men som jeg lener meg mot. Som tåler meg og elsker meg. Jeg tror på en Gud som ER.

Dette innlegget ble publisert i kristendom, Oppmuntring og merket med , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..