I dag ble det ny oppdagelsestur. Søndagen var grå og litt tåkete, men ikke verre enn at det fristet med en god tur i skauen.

Jeg startet på Gill og gikk i kjente omgivelser opp til Øygardstjønn og videre oppover Budalen. I stedet for å ta mot vest, fulgte jeg dalen helt opp til Gamle Øygarden og gikk over i Trandledalen. Hele tiden var det fine stier og godt merket løype.

Jeg passerte Bjorstemmyra og nærmet meg Nilsesmyr. Det var vått, men med gode fjellstøvler holdt jeg meg tørr og varm.

Da jeg kom til Nilsesmyr, tok jeg av mot Skråstadvarden. Her var det veldig gjengrodd, og ikke fant jeg merking av stien lengre. Stien var også delvis fraværende pga. mange veltede trær. Jeg rotet litt rundt for å finne stien, men fulgte retningssansen og bega meg oppover skråningen. Da jeg kom på toppen av Brennåsen, fant jeg rødmerkingen igjen, og da var jeg fornøyd. Til da på turen hadde jeg ikke sett et eneste menneske, så jeg følte jeg var et stykke utenfor allfarvei og hadde ikke så lyst å gå meg vill.

Stien flatet ut, og foran meg lå ei myr. Skulle jeg virkelig over den? Jeg måtte frem med kartet igjen, og den viste at jeg skulle over. I tåka kunne jeg skimte rødmerking på den andre sida, så dermed fant jeg stien greit igjen. Myra var ikke våtere enn at jeg kom meg tørrskodd over.

Snart kom jeg til et stikryss, som forventet ut fra kartet, og da var jeg ganske nær Skråstadvarden. Jeg har aldri gått til varden fra denne retningen, og tåka lå såpass tett at det var ikke lett å se hvor toppen var. Plutselig skimtet jeg noe grått, firkantet, og jeg var fremme ved målet. 1 time og 15 minutter brukte jeg opp.

Jeg hadde gått såpass fort at jeg var ganske svett, og på toppen fikk jeg kjenne at vinden var sur, så etter bare en liten sup av vannflaska, gikk jeg videre ned fra varden. Etter 10 minutter fikk jeg tekstmelding fra min mann som lurte på hvor jeg var. Han skulle på fototur i samme området, og da jeg ringte ham opp, viste det seg at han hadde fulgt i mine spor og var på vei på til Skråstadvarden selv. Jeg gikk tilbake og gikk ham i møte, men bommet litt på stivalget og havnet plutselig i et ukjent stikryss hvor det var skiltet til Lian. Jeg gikk tilbake og valgte riktig sti, og etter en stund møtte jeg ham. Vi gikk sammen tilbake til toppen og så nedover, i godt tempo, for ikke å fryse. Vi tok veien gjennom Urdalen tilbake for å kunne gå litt jevnt fort.

Urdalen er drøy, selv nedover, men etterhvert nærmet vi oss Budalen der vi startet. Det var sleipt og vått, så vi måtte passe nøye på hvor vi satte beina.

Tilbake på Gill viste klokka at turen min hadde vært 11 km og jeg hadde vært ute i 2 timer og 45 minutter. Dette var altså inkludert 50 min hvor jeg gikk min mann i møte og vi gikk tilbake der jeg hadde gått tidligere. En fin tur, selv i gråvær.

Her ser du turen.