Å glemme seg selv

Når livet butter litt imot og når jeg har mye å gjøre, kan jeg bli irriterende selvsentrert. All tankevirksomhet handler om meg, meg, meg. Oftest innser jeg det ikke før i ettertid. Da skammer jeg meg over å ikke ha hatt fokus på hva som skjer rundt meg med menneskene i min nærhet og over å ikke ha sett dem.

Denne selvopptattheten blir ganske stimulert når man er aktivt tilstede i mediehverdagen. Hvordan kan man unngå å bli selvopptatt når man til stadighet hører at «du fortjener det beste», «lag deg en god dag», «slik blir du slank, sprek og lykkelig» og liknende budskap? Hva når dagen er dårlig tvers i gjennom og ikke blir bedre uansett hvor mye man fortjener å være lykkelig? Når alt handler om meg?

I boka «Å sykle – en besettelse» skriver forfatteren om når han sykler av gårde og plutselig er kommet til et nytt sted, uten tanke for hvordan han er kommet dit:

«Antakelig er det våre lykkeligste øyeblikk, det er lett å glemme i denne tiden som dyrker selvrealiseringen og autonomien, som jo er det motsatte av å glemme seg selv. Jeg sykler ikke for å realisere noe, jeg sykler for å være i noe. Hva da? I selvforglemmelsen, kanskje?»

Jeg opplever noe av det samme med løpingen. Jeg får fri fra meg selv. Tankene er ubevisste og jeg befinner meg i flytsonen. Ingenting betyr noe utenom det som skjer akkurat nå. Ingen anger over gårsdagen, ingen bekymring for de neste timene. Bare her og nå. Det er vidunderlig og nødvendig. Og helt annerledes enn treningsjaget som jeg opplever rundt meg og som beskrives i artikkelen her:

«Et problem med dagens sterke vektlegging av trening er at det bidrar til selvsentrering – oppmerksomheten vendes mot kropp, utseende og prestasjon. Å gjøre kropp og helse til sentrum i tilværelsen bør ikke være målet for helsepersonell. Snarere er det viktig å stimulere til deltakelse og engasjement i det vi gjør, i verden omkring oss og i andre mennesker. De fleste av oss har det best når vi glemmer kropp og helse, når vi ikke tenker på egen og andres form og fasong, teller kalorier eller regulerer pusten, men er oppslukt og til stede her og nå i de ulike gjøremål.«

De siste månedene har jeg fått være med i frivillig arbeid som krever at når jeg er der, så tar jeg en pause fra meg og mitt og er fullstendig tilstede for de som trenger meg. Det er godt ikke bare for den andre, men også for meg selv. Å glemme seg selv i noen timer, tror jeg må være den beste medisinen mot selvopptatthet. Som en kronikk-skribent skrev i en eller annen avis:

«Når du har det dårlig, så ikke gå og gnur på det. Ring en venn og spør hvordan hun har det. Glem deg selv og bry deg i stedet. Si mer ja.»

Å stadig vurdere seg selv hvordan man fremstår eller gå og lure på hva andre synes om en selv, er slitsomt og nedbrytende. Selvbildet blir sjelden bedre av å være sin egen kritiker. Å bare være og å heller se den andre er en bedre vei. Du er god nok for den andre. Er du god nok for deg selv?

Dette innlegget ble publisert i Oppmuntring og merket med , , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..