Hvem jeg er

Det ferske nyåret har gitt meg tid til å lese og lytte. Jeg har lest om ulykkelige mennesker i en liten småby i Frankrike rundt 1. verdenskrig, om den fordømte friheten som gjør mange av dagens ungdom og voksne ulykkelige og om mennesker i midtlivskrise som går fra hverandre. Jeg har lyttet til podcaster om psykisk helse, og lest og lyttet til Ole Paus. Og så har jeg tenkt. På hvem jeg er når barna ikke trenger meg lengre. Hvem er jeg når jeg ikke lengre først og fremst er mor? Og hvis ulykke eller sykdom rammet meg hardt – hvem er jeg hvis jeg ikke kunne jobbet lengre? Hvem er jeg om jeg mistet det jeg eide? Hvem er jeg om jeg ikke kunne gjøre noe?

Min identitet er i stor grad knyttet til hvilke roller jeg har, og ofte rangerer vi oss selv og hverandre ut fra hva vi presterer. Det er ikke uten grunn at mange uføretrygdede føler seg stigmatisert og beskyldes for å ikke bidra i samfunnet. Og når vi har vært lengre i en rolle, for eksempel morsrollen, kan man bli nødt til å bli kjent med seg selv på nytt igjen og finne ut hvem en er og hva en liker. Som hovedpersonen i boka «Nei og atter nei» som klager på ungdommene som sitter på hvert sitt rom med mobilen og som får høre av mannen at nå kan hun bare gjøre som hun selv vil. Men problemet er at hun vet ikke hva hun vil!

Jeg identifiserer meg ikke bare med hva jeg gjør, men også med dem jeg omgås og dem jeg hører til. Venninnegjengen, familien, kollegiet, menigheten. Hvordan andre mennesker ser på meg, bidrar også til å forme min identitet, på godt og vondt. Mange av oss har nok kjent på jantelovens «hvem tror du at du er?» og følt seg litt mindre ved siden av den andre.

Når man mister seg selv litt, enten fordi man mister noen rundt seg, mister en evne, blir sviktet eller får endret roller, er det godt å vite at man har en annen og trygg identitet som aldri endres; nemlig identiteten som et barn hos vår Far. At man er ønsket, villet og elsket av en Gud som ser på mennesket og sier: «Du er min datter/sønn, min elskede, som jeg har behag i». En far som gleder seg over meg. En far som ikke venter på meg med mistenksomhet eller trusler, men med kjærlighet og nåde. En som «orker å seg meg som jeg er, og elske meg som en sønn».

Dette innlegget ble publisert i kristendom, Oppmuntring og merket med , , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s