Både i min egen barndom og i mine barns barndom har vi lekt en lek, gjerne i familieselskaper, som kalles «Min venn». En av dem som er med på leken går ut av rommet mens de gjenværende finner ut hvem som skal være «vennen» hans/hennes. Så skal vedkommende komme inn igjen og spørre hver enkelt «Min venn?» hvorpå man beskriver vennen på ulike måter slik at man kan finne ut hvem «vennen» er.

Jeg har en venn som jeg – hvis du skulle gjette hvem det var – ville beskrevet slik:

Han:
– er god mot alle
– er venn med dem som andre ikke liker
– trekker seg aldri unna
– er glad i deg uansett hvem du er
– kan hjelpe deg med problemene dine
– er god til å snekre, fiske og lage bål
– utfordrer deg til å gjøre det samme som han
– er den beste lytter
– tar utfordringer
– liker å være sammen med deg

Min venn er Jesus. Han er ikke bare Frelser og Herre, Han er også min Venn. Han ønsker å være din venn om Han ikke allerede er det. Han som laget bål på stranda og inviterte til frokost med vennene sine, inviterer fremdeles alle til måltid hos seg. «Kom og spis, alt er ferdig.» Min venn, Jesus, er Han som sier til disiplene sine og oss alle: «Jeg kaller dere ikke lenger tjenere, for tjeneren vet ikke hva herren hans gjør. Jeg kaller dere venner, for jeg har gjort kjent for dere alt jeg har hørt av min Far». (Joh. 15,15)