Dikt av Kolbein Falkeid

Brennmanet

Fra det grønnsvarte dypet
som solskinnet fisker i med snører av langt lys
klatrer manetenes vannkupler:
Levende stjernekonstellasjoner
i en våt og ukjent fabelverden,
pulsarer fra krabbetåker i havet,
lydløse vingeslag, søvn
på gyngende meier.
Og uten ord. Uten sorg. Bare
stoff i bevegelse, kometer
med et slep av livsfarlig havfruehår.

Fra samlingen «De andre», Cappelen 1984
Dette innlegget ble publisert i Dikt og merket med , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s