Ord om ord

Jeg har gjort om på uttrykket. Uttrykket vi kanskje gjengir når noen står i tøffe tak. Når noen har mistet noe eller noen. Når livet gjør vondt. Kanskje sier vi det fordi det er så vanskelig å finne de gode ordene, og vanskelig å si noe som kan trøste eller lindre. Så sier vi – og jeg har sikker sagt det selv – at livet er ikke for pyser. Altså – man må være flink og sterk når livet gjør vondt. Ikke feige ut. Ikke være pysete eller pinglete.

Jeg har reflektert litt over uttrykket i det siste, fordi livet mitt har gjort vondt. Og jeg har kjent på kroppen at det ikke alltid hjelper å være sterk og flink. Kanskje det er nettopp flink og sterk man har vært hele livet, og så tar livet en vending der hverken flinkheten eller styrken kan hjelpe. Men er ikke livet for oss, vi som på ulikt vis er svake? Vi som må øve oss, ikke akkurat i å være pysete, men å være svake, sårbare og usikre?

Noen kjenner på skam når livet blir annerledes. Noen kjenner seg maktesløse. Noen kjenner seg feige. Livet er for oss også. Kanskje kan disse følelsene være veivisere til et rikere liv? Et liv som ikke er fritt for usikkerhet og bekymringer, men som har plass til både det kjipe og det lykkelige. Både det sterke og det svake. Både det flinke og det dårlige. Det trygge og det utrygge.

Livet er for oss alle. Pyser eller ikke.