Slå av lyden
og la det være stille
Tenk
dette øyeblikket
fikk vi også
Tiden er vårt liv
og vårt liv
er den tiden vi får
Fra «Gjennomgang tillatt» – en snartur gjennom det uperfekte (Sputnik publish & Bogdesign). Gjengitt med tillatelse.
Jeg har gjort om på uttrykket. Uttrykket vi kanskje gjengir når noen står i tøffe tak. Når noen har mistet noe eller noen. Når livet gjør vondt. Kanskje sier vi det fordi det er så vanskelig å finne de gode ordene, og vanskelig å si noe som kan trøste eller lindre. Så sier vi – og jeg har sikker sagt det selv – at livet er ikke for pyser. Altså – man må være flink og sterk når livet gjør vondt. Ikke feige ut. Ikke være pysete eller pinglete.
Jeg har reflektert litt over uttrykket i det siste, fordi livet mitt har gjort vondt. Og jeg har kjent på kroppen at det ikke alltid hjelper å være sterk og flink. Kanskje det er nettopp flink og sterk man har vært hele livet, og så tar livet en vending der hverken flinkheten eller styrken kan hjelpe. Men er ikke livet for oss, vi som på ulikt vis er svake? Vi som må øve oss, ikke akkurat i å være pysete, men å være svake, sårbare og usikre?
Noen kjenner på skam når livet blir annerledes. Noen kjenner seg maktesløse. Noen kjenner seg feige. Livet er for oss også. Kanskje kan disse følelsene være veivisere til et rikere liv? Et liv som ikke er fritt for usikkerhet og bekymringer, men som har plass til både det kjipe og det lykkelige. Både det sterke og det svake. Både det flinke og det dårlige. Det trygge og det utrygge.
Livet er for oss alle. Pyser eller ikke.
I Hamburg er det ei kirke, St. Nicholas-kirken, som har blitt stående som et monument etter krigen. Den ble delvis bombet i stykker, men ruinene vitner om hva som skjedde. Utenfor kirka er det en skulptur som på tysk heter «Erdengel», altså «jordengel», direkte oversatt. Den gjorde inntrykk på meg. Det er mange hender som griper etter kvinnen på toppen av skulpturen, og på 8 ulike språk er det inngravert tekst nederst: «Ta min hånd, så leder jeg deg tilbake til deg selv».
Noen ganger trenger vi andres hender, Guds hender, hverandres hender. Andre ganger trenger vi å finne hjem til oss selv, til hvem vi er bakenfor alt. Som det står i fortellingen om den bortkomne sønn: «Da kom han til seg selv».
Etter å ha kommet antakelig mer enn halvveis i livet, og fasen med å holde barnas hender for lengst er over, er vi flere som trenger å finne tilbake til oss selv. Hvem er vi når vi ikke er forelder? Når vi ikke bare skal gi til andre? Når ikke det er noen som trenger oss hele tiden? Hvem er jeg når jeg er meg selv?
«Ta min hånd, så leder jeg deg tilbake til deg selv».
Takk til deg som ingen takker.
Takk til deg som ingen ser.
Takk til deg i bratte bakker.
Takk til deg som fortsatt ber.
Takk til deg som bærer håpet,
Takk til deg som setter spor.
Takk til deg som sitter våken.
Takk til deg som fortsatt tror.
Takk til deg som aldri klager.
Takk til deg som ser forbi.
Takk til deg som alle dager
viser hva som har verdi.
Anne-Grete Kaspersen, mai 2020, (pandemi-våren)
Stillheten
når meldingene tar pause
Stillheten
når usikkerheten melder seg
Stillheten
roper
lydløst
illevarslende
Uroen
danser
nervøst
Hvem skal stoppe
stillheten?
Du behøver slett ikke alltid
vise hvem du er
Du kan la andre tro hva de vil
og snakke om den du ikke er
Imens kan jo du være deg
Fra «Gjennomgang tillatt», Sputnik Publish og Bogdesign 2023
Søndagens tekst i kirka i dag var ikke av de enkleste. Men presten hadde noen gode betraktninger som jeg deler her og reflekterer litt videre over.
Men hva skal jeg sammenligne denne slekten med? Den ligner barn som sitter på torget og roper til hverandre: ‘Vi spilte på fløyte for dere, men dere ville ikke danse.
Vi sang klagesanger, men dere ville ikke sørge.’ For Johannes kom; han verken spiste eller drakk, og folk sier: ‘Han har en ond ånd i seg.’ Menneskesønnen kom; han spiser og drikker, og de sier: ‘Se, for en storeter og vindrikker, venn med tollere og syndere!’ – Men Visdommen har fått rett, det bekrefter gjerningene hennes.’ Matteus 11,16–19
Jeg styres ofte av mine forventninger. Når jeg forventer en ting, så klarer jeg ikke alltid å ta innover meg når noe annet skjer. Folket forventet en frelser, men de så ikke for seg hverken en asket, som Johannes, eller en som kunne ta imot det gode i livet og være sammen med tollere og syndere, som Jesus. De forventet noe annet enn det de hadde foran seg.
Hva er det som gjør at vi har så sterke forventninger til oss selv og hverandre? Ifølge studier har vi i Norge svært strenge uskrevne sosiale regler. Noen forklarer det med svartedauden. Kanskje vi er ekstra trygghetssøkende? Det føles ekstra trygt når alle går i takt. Jeg kjenner det selv. Jeg har så lett for å forvente noe, og bli skuffet når det ikke innfrir.
Jeg har ofte ganske urealistiske forventninger til meg selv. Sakte men sikkert begynner jeg å innse at jeg har flere begrensninger enn jeg liker. Når tid skal jeg begynne å akseptere grensene og begrensningene mine?
Så er det mangelen på empati. I bibelteksten står det at barn spiller fløyte eller synger klagesanger. Hvorfor lar vi oss ikke bevege? Hvorfor er det så vanskelig å sørge med de sørgende og danse med de glade? Hvorfor deler vi ikke de såre og vonde følelsene med hverandre? Er vi redde for å bli avvist? Har vi erfart å bli avvist og orker ikke å utsette oss for det igjen?
På mandag var jeg på temakveld og hørte Ingebjørg Torjussen fortelle fra sitt liv. Hun fortalte om Leif Gunnar Engedal på Modum Bad som hadde vært tydelig på at vi mennesker ikke kan gå gjennom livet og unngå å bli såret og avvist. Men vi kan heller ikke unngå å såre og avvise andre. Dette er en viktig erfaring. Det er vondt å være menneske. Det er vondt å oppleve at måten vi lever på, kan skade andre og at vi selv kan bli såret og skadet. Torjussen oppfordret oss likevel til å tørre å være ærlige om livet, også om det som gjør vondt. Det harmonerer godt med Uroskolens litt provoserende utsagn: Du trenger å bli avvist. Vi trenger å føle de vonde følelsene som avvisningen gir oss. Vi trenger å føle – først og fremst våre egne følelser, men også å ta del i andres gode og vonde følelser. Å sørge med de sørgende og synge med de glade. Jeg har fått en gryende innsikt i at jeg altfor lenge har stengt av mange av de negative følelsene og har levd litt frakoplet. Nå øver jeg meg i å føle. Det har åpnet seg en tynn liten sti mellom tanker og følelser, og når følelsene får ta plass, gir tankekjøret litt slipp. Det er vondt, men det er også befriende.
Å la seg bevege er å tillate seg å bli berørt. Men det er kanskje også å la seg bevege rent fysisk – å bruke kroppen til å gå bort til den som trenger en klem, bevege seg mot ukjente mennesker som trenger hjelp, å bevege seg følelsesmessig og ikke stivne i inngrodde mønstre eller å åpne seg for nye tanker og ideer som kanskje er litt skumle når du aldri har tenkt dem før. Jeg trenger i alle fall å bevege meg og slippe meg mer løs, både fysisk og følelsesmessig, og ikke la meg binde av egne og andres forventninger.
Å la seg bevege. Og å bevege seg. Passivt og aktivt. Slippe latteren og tårene fri. Ta imot gråten og smilene fra dine kjære. La hverandre få være som vi er, uten å prøve å forandre den andre. Blir du med?
Vi startet dagen med å låse oss ut av menighetshuset og spasere bort til Irmelas hus for å levere nøkkelen. Hun ga oss en hilsen på veien på engelsk – kjent for oss som Irish blessing:
Må din vei komme deg i møte
solen alltid være bak din rygg
regnet falle vennlig mot din jord.
Og må Guds gode hånd
verne om deg
til vi møtes igjen.
…. until we meet again….
Vil vi møtes igjen? Jeg har i alle fall invitert Irmela til å ta kontakt med meg om hun noen gang får lyst å dra til Norge!
Vi vandret ut av landsbyen og kom straks til autobahn A1 mellom Hamburg og Bremen. Så underlig å rusle rolig over denne veien som vi så mange ganger har kjørt på med bilen i god fart, full av barn og baggasje.
Vi kom forbi en liten matbutikk i Hesedorf, og kjøpte litt mat til lunsj. Vi hadde ca. 17 km å gå i dag til Schessel, og hadde vurdert at vi kunne klare oss med bare drikke, om nødvendig, men det var fint å ha litt energi i form av mat også, når vi først fikk muligheten.
Det var fremdeles fint å gå, og det var fremdeles flatt. Noen ganger var veivalgene litt usikre, men mannen hadde gpx-spor på mobilen som ble funnet frem når det var nødvendig. Vi gikk noen perioder uten å si så mye. Jeg hadde noen sanger som surret litt i bakhodet, blant annet Moddi sine sanger fra albumet «Vandreviser». Favoritten var sangen «Midt i blant oss«. Den harmonerte godt med pilegrimsturen i august der vi kunne utforske temaet «Gud – nær og samtidig».
Dagens tema for vandringen var bekymringsløshet. Det var ganske krevende. Jeg bekymret meg for stikkene som klødde både i hodebunnen og på legger og armer. Hadde jeg fått veggedyr? Lus eller lopper? Jeg bekymret meg også for hva som skulle skje etter dagens vandring. Vi hadde dagen før blitt enige om at vi skulle avslutte vandringen i Schessel, fordi det var siste by der det var mulig å komme seg greit tilbake til Stade og startpunktet, der bilen stod parkert. Hadde vi vandret lengre, hadde vi brukt veldig lang tid på returen. Hva skulle vi bruke de siste feriedagene på? Vi snakket litt sammen om det med bekymringer. Om tenkte problemer i fremtiden. Om planlegging versus bekymring. Kan man leve bare i nået? Hva er bekymringsløshet versus ansvarsfraskrivelse?
Vi vandret videre. Denne dagen krysset vi tvers gjennom noen åkre, og fikk støv og sand overalt i sokker og sko. Men fremdeles varmt og fremdeles ikke regn. Vi smilte litt over at vi skulle ha litt stigning denne dagen. 23 høydemeter totalt gjennom hele dagens etappe. Ikke akkurat normalt for oss nordmenn.
Vi nærmet oss byen, og innstillingen til vandringen endret seg. Når jeg først visste at vi snart var ferdige, kjente jeg utålmodigheten komme snikende. Det var liksom så langt inn til selve bykjernen…. Men vi kom frem til Schessel og satte oss på en liten cafe med god kaffe og mat og var fornøyd.
Så var vandringen over for denne gang. 4 dager med totalt rundt 86 km kjentes i føttene, men ellers var vi ikke så veldig slitne. Vi ruslet ned til togstasjonen og fikk en koselig prat med en eldre herremann som kjente en tysker i Kristiansand som vi også kjente såvidt. Hvor stor er sjansen for det i en liten landsby i Tyskland?
Takk til arrangører av pilegrimsvandring mellom Oddernes og Søgne gamle kirke 10. mai som hadde laget en så fin tekstsamling som jeg brukte på min egen tur. Takk til Joanna som hadde delt sine opplevelser på engelsk på egen blogg https://joanneslongwalk.blogspot.com/search?q=gyhum og som vi lærte litt av på forhånd. Takk til mannen som ble med på tur. Og til venneparet som egentlig skulle bli med men som dessverre måtte melde avbud pga. sykdom. Og til vår skaper. «For det er i Ham vi lever, beveger oss og er til.»
Dagens etappe gikk fra Zeven til Gyhum, en kortere etappe på rundt 15 kilometer. Gyhum er en liten landsby med snaue 500 innbyggere og uten butikk, så vi tok oss en rolig formiddag i Zeven og handlet både lunsj og middag før vi la ut på vandring. Landskapet var fremdeles flatt med mest jordbruk og noe skog. Også denne dagen gikk vi lange strekk uten å se et menneske. Derimot så vi en del dyr, både husdyr og rådyr. Og blomster. En hel åker med blålilla blomster.
Det var deilig å kjenne at en god natts søvn hadde gitt hoftene nok hvile etter to lange dager. Det kjentes helt greit å gå videre, og vi var ikke så strenge med tempoet og gikk rundt 5 km/time. Dagens tema var enkelhet. Enkelheten i å ha få valg. Å ta på de samme klærne som dagen før, ta sekken på skuldrene og gå ut. Å kunne være sårbar i det enkle. Å gi slipp på alt overflødig. Enkelhet er en gave. Enkelhet som å kunne ta imot godhet uten å stå i gjeld til giveren. Å kunne trenge hverandre og ikke måtte sikre seg på alle måter.
Vi hadde pause med den enkleste form for nistepakke: Rundstykke med banan i. På en benk som faktisk var rundt neste sving der vi håpet. Da vi kom til Wehldorf, ringte vi til Irmela som avtalt. Irmela er en av de frivillige som – i likhet med Maria i Harsefeld – tilbyr overnatting for pilegrimer langs Via Romea Germanica. Irmela kunne heldigvis engelsk, og forklarte at vi ikke skulle gå til kirka, men til Gemeinde Haus i Gyhum der hun skulle komme og møte oss. Først viste hun oss inn, og vi satte fra oss sekkene. Så gikk vi sammen over gata til den gamle steinkirka og fikk kikke oss rundt i den, skrive en hilsen i pilegrimsboka og fikk stemplet med pilegrimsstemplet.
Vi fikk nøkkel til samfunnshuset/menighetshuset og disponerte hele huset for kvelden og natten. Fullt kjøkken, menighetssal, toaletter og søndagsskolerom å sove i! Det første jeg gjorde da Irmela hadde gått, var å spille «Guiding light» som jeg har øvd på i sommer. Det var nemlig flygel i menighetssalen! Denne melodien har betydd noe ekstra for meg, og jeg har spilt den regelmessig gjennom sommeren, og ofte når jeg har kjent uroen i kroppen. I notene står det at den skal spilles «warm and relaxed». Det har vært en slags guide for meg for hvordan jeg ønsker å være. Varm og avslappet.
Vi hadde tatt med posesuppe og lagde og spiste denne i kveldinga. Enkelhet.
Om kvelden hadde jeg en prat med datter på telefonen, og plutselig hørte jeg at det var korpsmusikk «i veggene». Det viste seg at en blåsegruppe hadde øving denne kvelden i kjelleren i menighetshuset. Lys gikk av og på i gangene, og min mann og jeg satt i 2. etasje på søndagsskolerommet og lurte på om vi skulle gjøre oss til kjenne. Vi lot dem spille i fred og gikk til sengs da musikken stilnet og det ble mørkt på gårdsplassen.
Mandag morgen startet vi med å pakke sammen lakenposen og utstyret og ruslet bort til nærmeste dagligvarebutikk for å spise frokost. På flere av dagligvarebutikkene i Tyskland er det også bakeri/cafe i tilknytning til butikken, så det var deilig å kjøpe seg ferdig smurt mat og god kaffe. Vi handlet litt mat til turen og trasket i vei ut av Harsefeld. Mannen kom plutselig på at han hadde lagt fra seg kameraet i stolen der vi satt, så han måtte tilbake og hente det, men det lå heldigvis der han hadde lagt det fra seg.
Ut fra byen gikk vi gjennom noen flotte boligstrøk med store herskapelige murhus og nydelige hager. Også biene hadde stort «hus»! Jeg tillot meg å plukke et nedfallseple som lå midt i veien og som så deilig ut, og det var forrett til lunsjen senere. Det var akkurat så godt som det så ut!
Pilegrimsleden Via Roma Germanica fulgte de første etappene samme vei som «Jakobsveien» som kommer fra de baltiske landene og går til Santiago de Compostela i Spania. Det var ofte tydeligere merking for Jakobsveien, med den gule kamskjell-logen som på bildet over. Denne dagen gikk vi også på Napoleonsveien, og i flere veikryss utenom byene var det svære steinbautaer som viste vei. Tenk at pilegrimer på 1200-tallet kom helt fra Island for å dra til Roma!
Dagens etappe gikk mye langs åker og eng. Det var maisåker etter maisåker, og kilometer etter kilometer med dyrket mark. Da vi skulle ha dagens lange lunsjpause, håpet vi stadig å finne en benk, men da vi hadde gått nærmere 3,5 timer, måtte vi sette oss på en veltet trestamme i stedet, for det var ikke noen benk. (Og ifølge min mann gikk det ikke an å ta pause før den planlagte tida. Han uttalte også at han var imot lange pauser!) Vi fikk spist og drukket godt, for det var varmt også denne dagen. Pausen ble ikke så lang siden det ikke var så godt å få hvile der, men 2 minutter etter at vi hadde begynt å gå igjen, kom vi til en benk. Typisk!
Dagens tema var frihet. I tankene sendte jeg en stor takk til Stina, en erfaren pilegrim som – før jeg reiste – hadde gjort meg trygg på at jeg kunne gå med en lett 30-liters sekk, og som hadde anbefalt å gå med så lite innhold i sekken som mulig. Så stor frihet det er å kunne gå med en lett sekk! Jeg reflekterte videre over hvorfor jeg så ofte bærer unødvendig tungt. Bærer på gamle feil, på for store forventninger, på innestengte følelser. Så mye ufrihet helt unødvendig. Jeg takket for friheten der jeg gikk. Friheten til å gå. Friheten i å kunne reise, tro, leve, være til. Friheten i rammene, og friheten i det som oppstod underveis.
Vi kom – endelig – til Heeslingen. Vi hadde gått uten å se et menneske i kilometer etter kilometer, og slettene virket noen ganger endeløse. I Heeslingen var det en butikk, og vi helte innpå iskaffe og saft og hadde en god pause. Vi så etter en cafe som skulle være der, men vi orket ikke å gå så mange metrene ekstra for å lete helhjertet etter den, så pausen ble bare ute på et steingjerde utenfor butikken. Noen veps holdt oss med selskap.
Denne dagen hadde vi den lengste etappen, nærmere 28 km. Etter Heeslingen kom vi inn i skogsterreng, og vi gikk på gode stier med avkjølende skygge. Det var litt mennesker her, og vi var nærmere bebyggelse. Jeg begynte å glede meg skikkelig til å komme frem til Zeven, en liten by med rundt 13 000 innbyggere. Vi hørte musikk fra en arena et sted, vandret forbi et friluftsbad og kom etterhvert inn i en park. Herfra var det kort vei til Hotel Central hvor vi hadde booket rom. Jeg ble overrasket da jeg så hvor oppspist jeg var av insektbitt på leggene, og skjønte hvorfor jeg hadde klødd så mye underveis. Heldigvis hadde jeg et par allergitabletter med, og tok en av disse. Etter en god hvil på hotellet, var det ut i byen om kvelden for å finne mat. Vi spiste litt, men drakk mest. Jeg hadde ikke kjent hvor tørst jeg var før kvelden kom. Jeg hadde heller ikke merket gnagsårene som hadde begynt å komme, selv om jeg gikk med sko med god plass til føttene. Blemmer både på tær og hæl hadde gjort seg gjeldende, så det var bare å ta i bruk gnagsårplaster og beskytte seg for videre gnaging .
Ord om ord 