Det er et privilegium å ha hytte på Sørlandet halve sommeren. Og det er et privilegium å ha plass til at både barn, svigerbarn og det lille barnebarnet kan bo på hytta sammen med oss. Og ikke minst å få være sammen med den lille familien fra morgen til kveld. Og så er det fint med noen dager der vi bare er oss to voksne; noe vi har blitt vant med de siste årene.

Etter noen solfylte og uvanlig varme sommerdager sist uke, var det regn og vind som preget dagen i går og som kanskje også vil dominere dagen og morgendagen. Men så lenge man er ved kysten og følger med på himmelen mer enn på yr.no, er det som regel muligheter for fine opplevelser utendørs også på regnværsdagene. Det er sjeldent det regner hele dagen.

Sommer på hytta består for meg av noen hovedingredienser:
– Hjemmebakte brød og rundstykker. Bakebollen rengjøres ikke, for den brukes stort sett daglig til enten surdeigsbrød, eltefrie rundstykker eller vanlige rundstykker med tørrgjær. Ferskt og sunt brød hver dag er enkel ferieluksus for meg.
– Turer. Jeg prøver å holde vedlike formen ved å ha to-tre rolige løpeturer i uka. I tillegg liker jeg å ta noen gåturer, og denne sommeren er jeg så heldig at jeg kan trille barnebarnet på tur. Padleturer blir det også når vinden er rolig.
– Familie. Egen familie og storfamilie. Det er så mye enklere å invitere til kaffe på hytta når alle kan være ute og vi kan ha det mer uformelt enn ellers.
– Venner. Vi er heldige og har et vennepar som nærmeste hyttenabo, og det er trivelig å kunne ta turer sammen og treffes på terrassen om kveldene.
– Bær. Vi har blåbær og ville bringebær på hyttetomta, og på veiene i nærheten er det også gode forhold for bringebær, så det blir alltid bærplukking om sommeren. I dag morges tuslet jeg ut i regnværet i nattøyet og plukket bringebær til kjøleskapsgrøten. Enkel sommerglede!
– Strikking og lesing. Denne sommeren er det Maggie cardigan på pinnene og blant bibliotekbøkene var det Lucy ved havet som var første bok ut i hytteferien. Følg meg på Goodreads om du vil ha anbefalinger 🙂

I år ble også uroen med på sommerferie. Denne ennå litt uvante kroppslige følelsen som ikke var invitert, ble selvfølgelig med på lasset. Den tok ferie et par dager, men så var den plutselig her igjen. Uroen kjennes hos meg som en knute eller et belte over magen og kommer noen ganger helt uten at jeg skjønner hva den vil, og noen ganger når jeg trenger å flytte oppmerksomheten fra hodet/tankene og ned i kroppen. Det er da jeg øver meg på å føle de kjipe følelsene i kroppen i stedet for å flykte fra dem.

Når selve livet gjør vondt, betyr det da at det er noe feil med livet? Eller kan det være at den ubehagelige uroen og det vonde i kroppen og i livet også skal ha sin plass og faktisk også gir en verdi til livet?