…. og ikke slik vi synes den burde være.

Kroppen er ikke slik jeg synes den burde være. Mannen er ikke slik jeg synes han burde være. Huset er ikke slik jeg synes det burde være. Været er ikke slik jeg synes det burde være. Helsa er ikke slik som jeg synes den burde være. Ikke jobben heller. Ikke andres meninger heller.

Byen er ikke sånn som jeg synes den skulle være. Ikke verden heller. Det er for mye krig. Det er for lite sol. Det er for mange stengte gater. Det er for lite godhet. Det er for mye sykdom og for lite raushet. Jeg er ikke sånn som jeg burde være.

Hva så? Hva når virkeligheten ikke er slik som vi synes den burde være?

I et innlegg på instagram kom jeg tilfeldig over en foredragsholder som påsto at det bare finnes tre ulike problem-kategorier i verden: Problemer man ikke kan gjøre noe med, problemer man kan gjøre noe med og tenkte problemer. Når virkeligheten er slik vi synes den ikke burde være, er det stort sett av typen «problemer man ikke kan gjøre noe med». Jeg kan kanskje gjøre noe med kroppen og kanskje helsa også. Men menneskene, været og verden kan jeg gjøre fint lite med. Det er som det er.

Så hva skjer da når jeg synes at virkeligheten burde være annerledes? Jo, da kommer bekymringene. Uroen. Stresset. Usikkerheten. Frykten. Vondt i magen. Vondt i hodet. Vondt i nakken. Stramme muskler. Spenninger. Alt dette som kroppen er bærer av når sinnet vårt er urolig. Og så prøver jeg å komme meg unna virkeligheten. Synke inn i sløvheten bak tv-en eller mobilen. Døyve de ubehagelige følelsene. Presse kroppen hardere. Gjøre mer. Skylde på andre. Være bedre. Være mer.

Jeg vet ikke hvem jeg prøver å lure. Kanskje meg selv, først og fremst. Sinnet vårt, egoet vårt, som hele tiden leter etter problemer å fikse, dramaer å skape, bekymringer å degge med. (For tenkte problemer.) Men så møter man en dag motstand som gjør at de vanlige strategiene med å komme unna ikke fungerer lengre. Du møter deg selv i døra. Du møter virkeligheten slik den er, uansett om du synes den ikke burde være sånn.

Det finnes sikkert mange ulike måter å møte virkeligheten på. Sånn som den er. Jeg synes måten som uro-skolen forklarer det på virker tillitvekkende. Å møte uroen. Føle følelsene. Være urolig. Å kjenne hvordan det er å være meg midt i uroen. Midt i virkeligheten som er slik som jeg synes den ikke burde være. Det er ubehagelig. Det er vondt. Men det store spørsmålet er: Finnes det noe bedre og rikere på andre siden? Finnes det ro etter uroen? Finnes det noe godt bak det vonde? Kan vi klare å leve i virkeligheten slik den er?