Torsdagskvelden er her. Denne kvelden som ligger kloss oppi helga, med forventninger om fredagshygge på jobb og fri de neste dagene. Bare de mest nødvendige huslige pliktene har blitt gjort i ettermiddag, og ellers har det vært avslapning i stua med strikketøyet i hendene og musikk på anlegget. Musikken er «Elegy for the Artic» av Ludovico Einaudi og strikketøyet er en rullegenser til mitt lille, ganske nyfødte, barnebarn. I bakgrunnen går tørketrommelen sin taktfaste gang, og vannet sildrer i oppvaskmaskinen. Lyden av engasjert prat oppe fra ungdomsrommet blander seg inn. Utenfor har regnet trukket seg bort og en skarp og klar vårluft har gjort seg synlig.

Jeg lar tankene komme og gå, og de farer av gårde med alt og ingenting. Tanker om det som var i går, og dagen før der, og om det som skal komme. Tankene er alle andre steder enn akkurat her. Tankene er alle andre steder enn akkurat nå. Men akkurat her og akkurat nå er jeg bevisst på hvor tankene befinner seg, og prøver å samle oppmerksomheten om øyeblikket. Og i akkurat dette øyeblikket er det godt å være. Tankene får hvile en stund, og jeg blir bevisst på hvor jeg er, bevisst på kroppen, på pusten og omgivelsene. Og det oppmerksomme nærværet får bli en stund, til det glipper ut igjen mellom fingrene og forsvinner i tanker igjen. Og jeg finner teksten og sangen til nylig avdøde Lars Martin Myhre:

Tankene tumler i øst og i vest.
Vi maser og mumler som mennesker flest.
Det styres og streves hver bidige dag.
Men livet skal leves, og vi lever i lag.

Men hva skal jeg tro på når verden blir sort,
og ingen kan vise meg vei?
Når grunnen jeg stod på med ett faller bort,
da tror jeg, da tror jeg på deg.

Livet skal leves. Også på en helt alminnelig torsdagskveld.