På platen «Hosianna» utgitt av Levende lys i tiden barna var små, er det en vakker sang, «Gudsriket er en gåte». Den handler om hendelsene som fant sted i påsken da Jesus døde. Om hvor uforståelig det var for disiplene og hvor uforståelig det også kan være for oss.

I går, på skjærtorsdag, ble kveldsgudstjenesten avsluttet med å rydde av lys og blomster på alteret, fjerne brød og vin, og brette og legge bort den hvite duken. I stedet ble alteret dekket med en sort enkel duk. Lysene i kirka ble slukket og vi gikk ut med ordene: «Timen er kommet. Menneskesønnen skal overgis i synderes hender. Stå opp, la oss gå!» (Mark 14,41) Så gikk vi ut, forsamlingen av mennesker som nettopp hadde delt brød og vin i nattverdsmåltidet. Vi gikk ut til mørkets time og til døgnet som Jesus skal kjempe sitt livs kamp. Sin kamp, vår kamp – og min kamp.

På naboens flaggstang henger flagget på halv stang i dag. Sola skinner og vi skal ut på tur. Likevel er det som en mørk skygge henger over meg. Inni meg er jeg også et annet sted. Jeg står og ser mannen som er utslitt av å bære korset, av piskeslagene, av all ondskapen. Han henger der på korset, i tussmørket pga. solformørkelsen, og ser på meg. Og jeg skammer meg over at det er han som henger der. Han ser på meg og sier med øynene: «Det er for deg».

«Gudsriket er en gåte. Langfredag er dag for å gråte».