Når jeg er i skogen rundt Øygardstjønn, blir jeg alltid så imponert over beverens innsats. Det står små og store stubber igjen etter trær som beverne har felt og dratt med seg. Beveren er ikke så stort dyr, men klarer likevel å felle imponerende store trær med bare tennene.

På dagens tur ble jeg derimot oppmerksom på alle trærne som lå igjen som beveren hadde felt, men gitt opp å få med seg. Det var ganske mange når jeg først la merke til dem. Hvorfor har beveren felt trær som var for store til å bli brukt? Hadde den vært for ivrig? Hadde den feilberegnet? Var den ikke klar over størrelsen før treet lå på bakken? Måtte den rett og slett gi slipp på drømmen om å bruke de største og fineste trærne?

Jeg ble gående og tenke på hva jeg baler med for tiden. Om hvor vanskelig det er å gi slipp. Om å gape over for mye. Om å feilberegne kreftene. Om å bli så lett engasjert – men så plutselig bli begrenset og ikke håndtere alt som før. Om å ikke kjenne etter, men så plutselig få symptomene rett i fleisen.

Langs Prestebekken rislet vannet i en jevn strøm. Som bekker oftest gjør. Men det er aldri det samme vannet. Det er nytt vann hele tiden. Det kjennes litt sånn ut akkurat nå. Livet kommer til meg, men ikke på samme måter som før. Det er kommet noe nytt. Noe jeg må venne meg til. Noe jeg må godta. Noe jeg må gi slipp på.

Etter en stund med stigning i skogen, var det deilig å komme opp på høyden ved Salvestjønn og Omvendte båt. Å få litt utsikt kombinert med innsikt. En vid horisont sammen med mitt eget litt trange syn. Noen skilt som viser vei der jeg ikke helt vet hvor jeg skal gå.

Det er mars og vår. Det er grått og ennå ganske livløst i naturen. Sånn som det kan være i livet også iblant. Men fuglesangen har startet. Lyset er kommet. Snart skal trærne skyte knopp og gresset skal bli grønt. Snart er det sol og glede!