ELSKE GRENSENE

Mer er vi ikke
ikke større, ikke flinkere, ikke sterkere.
Vi er ikke mer enn dette – dette lille.
Disse grensene.
De er vår virkelighet.
Med dem skal vi lære å elske.
De er elsket.
Hele tiden prøver vi å sprenge dem.
Vi strever for å orke det vi ikke orker.
Hvem elsker sin tretthet?
Vi prøver å kunne det vi ikke kan.
Hvem elsker sin avmakt?
Hvem takker for at et annet lem på legemet kan det han ikke kan?
Det er vel velsignelsen
at vi fyller hverandre ut.
En er øye, en rygg, og en annen fot.
Hele tiden prøver vi å våge det vi ikke våger og være det vi ikke er.
Hele tiden øver vi vold på vår virkelighet.
Og hvor ofte gjør vi det ikke i Guds navn?
Vi strekker oss ut over oss selv,
ja forstrekker oss i Guds navn.
Som om det ikke var lov
å være tretthet og avmakt.
Som om vi var tabu.
Så forvillede vi er.
Han kom jo selv inn til grensene våre.
Han skammet seg ikke over dem.
Han kom og ble dem.
Han kom og ble barn.
Han kom og ble tid.
Han kom og ble fattig.
Han var sulten, trett og forlatt.
Han kom og ble grense.
Slik elsket han oss.
Når skal vi elske oss med hans kjærlighet?