På årets siste dag sender jeg en hilsen til alle som er alene og til alle som føler seg alene. Jeg ser deg, du som står alene med gleden og ikke har noen å dele den med. Jeg hører deg, du som står alene med skammen, med sorgen, med problemene. Jeg husker deg, du som følte deg alene og som vet så altfor godt hva det vil si å være utsatt og sårbar.

På årets siste dag sender jeg en hilsen til deg som bidrar til fellesskap og selskap. Til deg som er på jobb i nyttårshelga og tar vare på dem som trenger hjelp. Til deg som jobber frivillig i kveld og natt og svarer på anrop fra mennesker som står alene. Til deg som holder deg edru fordi du må sørge for at de andre kommer seg trygt hjem. Til deg som åpner hjemmet for ham som ikke hadde noen å feire nyttår med. Til deg som inviterer henne som ingen hadde lyst til å invitere.

På årets siste dag har jeg noen ønsker. Jeg ønsker meg et 2023 med mindre «jeg» og mer «vi». Jeg ønsker meg et år med mer fellesskap og mindre ensomhet. Jeg ønsker meg mer lagspill og mindre solospill. Jeg ønsker meg mer ærlighet og sårbarhet og mindre fasade. Jeg ønsker meg mer latter og mindre selvhøytidelighet. Jeg ønsker meg flere ansikter med rynker og færre redigerte selfies. Jeg ønsker meg flere nyanser og mindre sort-hvitt. Jeg ønsker meg flere følelser og mindre flukt. Jeg ønsker meg et raust selskap av vanlige mennesker som tåler en bom og som tåler å være sist. «Så lenge jeg har selskap, greier jeg alt»!
(Favorittsangen min for tiden er – som du kanskje har skjønt – Odd Nordstogas «Så lenge eg har selskap«)

Med ønske om et godt nytt år til alle!

Så lenge eg har selskap
kan eg ver sist.
Så lenge eg veit me er fleire
kan eg ver einsam og trist,
så lenge eg veit me er mange
som også har bomma og mist,
så lenge
så lenge
så lenge kan eg ver sist. 

Så lenge eg har selskap
kan eg ver dum.
Så lenge eg veit det er fleire
så toler eg godt ein bom.
Så lenge eg veit det er fleire
som heller `kje latar som om
Så lenge eg har selskap
så lenge
så lenge 
så lenge kan eg ver dum.