I podcasten «Pia og psyken» hørte jeg en leder fortelle om sårbarhet og om sitt største nederlag i jobben. Han hadde valgt å være åpen om det, fått god hjelp og til slutt snudd det til en positiv læring. Han nevnte flere forhold som gjør oss sårbare og som vi alle er redd for i større eller mindre grad:

• å bli avvist
• å bli latterliggjort
• å bli avslørt (ikke være god nok)
• å miste noe eller noen man er glad i (f.eks. venner, kolleger, partner, ryktet)
• det ukjente

Og det slo meg da jeg hørte dette at alle disse punktene var høyst reelle da jeg for noen år siden valgte å melde meg ut av menigheten som jeg var født inn i og hadde vokst opp i. En lukket menighet hvor det var og er sanksjoner hvis man forlater den. Oversatt i min situasjon var redselen:

• Blir jeg avvist av familien min? Blir barna mine avvist? Blir jeg avvist av venner?
• Blir jeg latterliggjort av mennesker som betyr noe for meg?
• Er jeg robust nok til å takle et liv utenfor den «trygge hulen» som menigheten har vært?
• Vil jeg miste noen av dem jeg er glad i? Vil jeg få et dårlig rykte?
• Vil vi finne oss til rette i et liv utenom menigheten? I andre fellesskap? I et nytt menighetsfellesskap?

Det viste seg at frykten til dels var unødvendig, både fordi vi var omgitt av mennesker som ville oss vel, og fordi vi hadde brukt så lang tid på prosessen at vi hadde jobbet oss gjennom redselen. Men noen ting var høyst reelle. Vi ble avvist på enkelte områder. I noen fellesskap var vi ikke lengre velkommen. Vi hadde allerede et dårlig rykte i menighetssammenheng, så det hadde vi vent oss til. Men vi var sårbare, helt klart. I det store og hele gikk det likevel bedre enn fryktet, og vi hadde heldigvis hverandre og nære venner som sto sammen med oss i situasjonen. Og ikke minst hadde vi troen på en Gud og en Frelser som hadde vært med oss gjennom livet, men som vi først i voksen alder ble virkelig kjent med. Det var nettopp troen på Ham «som ikke gjør forskjell på folk» som var grunnen til at vi til slutt valgte å forlate menigheten.

Søren Kirkegaard har sagt at å tro er «å kaste seg ut på 70 000 favners dyp». Frykten for det ukjente ligger også her. Men i troens tilfelle er det unødvendig å være redd. For når ikke mitt liv holder, så holder Jesus sitt liv.  Når ikke mine prestasjoner og gode gjerninger holder, så holder nåden.  Og når ikke min tro holder, så holder Jesus.

Hva er du redd for?