Turen er over, og minnene bevart. Før turen startet, ønsket jeg å gjøre turen til en pilegrimstur for meg selv. Jeg har gått noen dagsturer som pilegrim i nærområdet hjemme, arrangert av egen menighet, men ikke over tid. Jeg var nysgjerrig på hva som kunne skje med kropp og sjel hvis jeg valgte å fokusere på noen enkle sannheter underveis mot målet. Målet for vår tur var ikke et hellig sted, så turen i seg selv var målet. Men oppbruddet fra hverdagslivet og fokuset jeg valgte å ha, var som en annen pilegrims fokus. Historisk sett har mennesker gått fra St. Ives til St. Michaels Mount like utenfor Penzance, St. Michaels way, men ikke omveien rundt halvøya som vi gikk.

Jeg tok utgangspunkt i Kristuskransen, og fulgte anvisningene for pilegrimer. Lønnebo skriver at Kristuskransens oppgave er å «føre deg nærmere Gud, hjelpe deg til å finne deg selv og fordype ditt fellesskap med alt og alle». Og «Du bør be ofte, ikke fordi Gud glemmer deg, men fordi du glemmer Gud. Du bør be for å kunne se på alt du møter med kjærlighetens blikk.»

Følgende bønner ble fordelt på de ulike dagene:

«Du er evig, du er nær meg, du er lys og jeg er din.»

«I din stillhet får jeg være, taus og ordløs, uten krav.»

«Hvor jeg meg i verden vender, er min fremtid i Guds hender.»

«Herre, vis meg din vei, og gjør meg villig til å gå den.»

«Rens meg, så blir jeg ren. Helbred meg, så blir jeg hel.»

«Allt ju vilar i min Faders händer, skulle jag som barn väl ängslas då?»

«Du som har deg selv meg givet, la i deg meg elske livet.»

«Alle mine ord og tanker, Jesus, la dem glede deg.»

Den første bønnen ble den «største» for meg. Kanskje fordi det var starten på turen, og jeg var full av forventning. Det at Gud som er før alt, fra evig tid, er og vil være nær meg, ett menneske av mange her på jorden, er en svimlende stor tanke. At jeg får være hans barn er enda større.

Den siste bønnen har jeg brukt tidligere som en rytme å gå etter også på kortere turer. Det fungerer.

Underveis på turen la jeg merke til spor av gudstro. Vi passerte kirka i Zennor, St. Senaras Church første dagen. Dag 2 endte turen i St. Just, og selve bynavnet henspeiler på en helgen. Den tredje dagen startet vi på Cape Cornwall, og her lå det ruiner etter St. Helenas Oratory, et kapell fra romertiden. Dagen etter passerte vi en vannkilde der historiske kilder kunne berette at det hadde vært utført dåp for dem som bodde for langt borte fra kirka. Siste dagen gikk vi forbi et keltisk kors, satt opp til minne over en ung mann som døde etter fall fra klippen.

Underveis fulgte vi stiene, kartet og merke-pålene med eikenøtter. Og jeg ble gående og tenke på: Hvilke veivisere har vi for andre deler av livet? Følger vi et kart, en oppmerking av andre eller tradisjoner? Gjør vi bevisste veivalg, eller følger vi strømmen? Hvordan blir vi villige til å vandre Guds vei? «Herre, vis meg din vei, og gjør meg villig til å gå den.»

Jeg reflekterte også over hvor heldig jeg var som fikk mulighet til å ta denne turen og få dette avbrekket fra hverdagen. Var det en god ting å gjøre? Bryr Gud seg om pilegrimsturer? Jeg går på tur av egen interesse. Hva vil Gud at jeg skal gjøre? Mens jeg vandret, tenkte jeg på at at vi er mennesker og Gud er Gud. Jeg tror ikke vi kan bli mer åndelige for Gud. Tvert imot – kanskje Guds vilje er at vi skal bli mer menneskelige?

Underveis fikk jeg også kjent på friheten ved å ha lite med. Det var få valg når det gjaldt klær og skotøy, og det var ikke aktuelt å handle noe siden vi skulle bære alt med overalt Jo mindre man dro på, jo lettere ble sekken (og turen). Friheten ved å unnvære, er en god frihet.

Jeg valgte å gå med Kristuskransen som et armbånd og et korssmykke av tre rundt halsen på hele vandringen. På forhånd hadde jeg tenkt om det kanskje kunne gi meg kontakt med andre kristne eller at noen var nysgjerrige på intensjonen med turen, men det skjedde ikke.

Neste gang jeg skal gå pilegrimstur, skal jeg gå fra Tveit kirke til Oddernes kirke. Vil du bli med, legg igjen en kommentar på bloggen! Dato for turen er 31. august.