Fredagen kom, og det var nesten litt vemodig. Siste vandredag. Vi startet i Porthcurno, og fikk en ganske kraftig stigning fra starten med full sekk. Det var bare å ta pauser inni mellom og få kontroll på pusten og pulsen. Vi hadde spesielt god tid denne dagen, for vi skulle gå helt til Penzance i dag, siste stopp, og trengte ikke tenke på buss på slutten av dagen.

Lunsjpausen denne dagen var planlagt; vi skulle gå til Lamorna Cove. Dette var også en av de bittesmå landsbyene med en håndfull bygninger, ei strand med båter og en liten bilvei som adgangsmulighet utenom kyststien. Vi gikk også denne dagen i flott landskap, men med mer vegetasjon og færre klipper. Noen hadde vært og klippet gresset langs stien, og vi sendte en takknemlig hilsen. Selv om det var varmt, valgte jeg å gå med lange bukser, for det var mye brennesler langs stiene og det var deilig å slippe å tenke på om jeg kom borti dem.

Da vi kom til Lamorna, møtte vi flere mennesker. En av dem lette langs stien etter nøkkelen til en gammel rustholk av en bil og spurte om vi ville hjelpe å se etter den. Han fant den selv en liten stund etterpå. Ei annen, ei eldre dame, beklagde seg overfor oss at «det var mye finere i Lamorna for noen år siden». Hun mente stedet hadde forfalt, og vi kunne lett se for oss at det kunne vært mye finere og mer velholdt enn det var. Likevel – vi hadde en fin pause og ble nesten litt for mette etter både matpakke og cream tea. Endelig fikk jeg smakt på clotted cream! Jeg synes det var godt, men det smakte ikke så mye, men sconesene var akkurat sånn som jeg håpet; saftige og smulete på en gang.

Det var utrygt for regn, og ganske grått, så vi ble sittende litt under tak utendørs for å se om vi skulle drøye litt, men da regnet uteble, ruslet vi videre.

Fra Lamorna gikk turen først rett oppover, men så flatet stien ut og vi gikk gjennom en liten skog, naturreservatet «Kemyel Crease Nature Reserve». Her var det andre vekster enn vi hadde sett før, og selv om vi ikke så dem, kunne vi høre at det var et sted fuglene trivdes. Bakken var mer fuktig her, så det var godt å gå på stabile og stødige fjellstøvler.

Da skogen var passert, kom vi inn på vanlige veier og langs bebodde steder. Vi nærmet oss den litt større fiskerlandsbyen Mousehole. (Hvem kommer på å kalle en by for «musehull»?) Det var mange flotte eiendommer langs med veien, og den ene hagen var vakrere enn den andre. Det var fremdeles grått vær, men regnet kom aldri.

Vi tok en oss en god pause i Mousehole og satt og så på andre turister, på fiskebåtene i havnen, den massive moloen og leste om sabotasjen mot tyskerne under 2. verdenskrig.

Så var det rusle videre langs bilvei til Newlyn, nok en liten fiskelandsby. Mange av restaurantene i de større byene annonserte at de serverte fersk fisk og annen sjømat fra Newlyn, så det var tydelig at det var mye fiskeleveranser her. Da måtte vi jo smake på et krabbesmørbrød, og det var ordentlig fersk og god krabbesmak, sånn som vi er vant med på Sørlandet. Jeg spaserte opp til ei kirke i nærheten for å takke for turen, men den var dessverre stengt.

Dermed gjensto bare de siste kilometrene inn til Penzance og overnattingsstedet «The Pirate Inn». Penzance har tydeligvis en historie med smugling og sjørøvervirksomhet, og tar vare på historien på ulikt vis. Vi så ingen pirater, men det var nydelig å komme frem til rommet som stod klart til oss. Selv om siste del av turen var på asfalt og ganske flatt, så hadde vi gått 19 km og kjente det i kroppen.

Så var vandringen slutt. Vi hadde vandret store deler av turen i områder definert som Cornwall Area of Outstanding Natural Beauty (AONB). 27% av Cornwall har AONB-merking, med samme status og beskyttelse som en nasjonalpark. Det er imponerende hva de har fått til av sammenhengende kyststi når mye av arealet er i privat eie. Jeg håper turgåere og lokalbefolkningen sammen klarer å ta vare på området videre!