Dikt av Hans Børli

SPIREABUSKEN

Juni. Disse søvnløst hvite nettene,

en kjær og samtidig smertelig tid.

En kamp, en spenning i lufta: Lyset

holdt på segnende strak arm

et par åndedrag av evigheten.

Spireabusken ute på bakken

foran huset vårt

står just i sitt fineste blomsterflor.

Skinner magisk hvitt,

liksom selvlysende i tussmørket.

Er som en engel skulle ha gått forbi

og lagt igjen sløret sitt

utenfor vårt ringe hus.

(«Etterlatte dikt» Aschehoug 1991)
Dette innlegget ble publisert i Dikt og merket med , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s